Født til å lykkes

Hvorfor utvikler de fleste
seg til et visst nivå for så å stagnere og gå i komfortfellen, og hva skal til for å finne tilbake til denne
naturlige medfødte nysgjerrighet og læringsevne?

Av: Jon Ivar Johansen

NASA (National Aeronautics and Space Administration) i USA kontaktet i sin tid professor George Land og Beth Jarman for å finne frem til de antatt fremste rakettforskere, definert som de som hadde evnen til å være nysgjerrig, tenke kreativt, «ut av boksen» og utvikle nye løsninger for nye utfordringer som NASA hele tiden sto overfor. For å finne frem til forskere som hadde disse evnene, utviklet de en høyt spesialisert test. Testen viste seg å være vellykket for NASAs formål, men forskerne satt igjen med noen spørsmål: Hvor kommer disse evnene fra? Er noen mennesker født med disse evnene, eller er de tillært? For å finne svaret på dette gjennomførte forskerne den samme testen på 1 600 tilfeldig utvalgte barn på 5 år.

 

Resultatet av testen sjokkerte dem. Hele 98% av barna som ble testet, ble ifølge Land definert som kreative genier da de var 5 åringer. Forskerne var så forbauset over resultatene de fant at de bestemte seg for å teste de samme barna 5 år senere – når de var blitt 10 år. Da falt resultatet på testen fra 98% til 30%. Et dramatisk fall på hele 68% på 5 år? De testet de samme barna igjen når de var blitt 15 år, og da hadde resultatet falt til sjokkerende 12%. Små barn er nysgjerrige på læring og tenker aldri at dette ikke er noe for meg.

 

Alt tyder på at vi er født til å lære å observere, imitere, være kreative, eksperimentere og lære krevende ting. Resultatene førte til at forskerne besluttet å teste på en større gruppe voksne, hele 1 million tilfeldig utvalgte med en snittalder på 30 år. Det sjokkerende resultat var at bare 2% besto testen. Forskningen til Dr. Land viste videre at hovedårsaken til at vi mister evnen til å være nysgjerrig, kreative og lærende er den kulturen vi er en del av, eller har vært en del av gjennom livet 1 .

 

Hva tenker du om disse funnene til Dr. Land? Provoserende? All læring skjer i læringssonen Tenk over følgende påstand: «Vi er alle født med en naturlig mengde talent og evne. Ditt medfødte talent avgjør for hvor langt du vil nå på det området du ønsker. Medfødte talenter og evner er fra naturens side normalfordelt og en gitt begrenset størrelse som i liten grad kan endres, læres og utvikles. Du kan nå et godt stykke med trening og øving, men ditt medfødt talent og evne setter en begrensning for hvor langt du kan nå».

Er du enig eller uenig i påstanden?

 

Denne påstanden er ikke bare feil, men en farlig myte, fordi mennesker som har lært seg å tro på dette ubevisst utvikler et «fixed mindset», som ødelegger evnen til læring, vekst og endring (Professor Carol Dweck Stanford University).

 

«All London Taxi Drivers» er det beste eksempel jeg vet om på at talent ikke er en medfødt og en normalt fordelt begrensning, men noe som utvikles som en muskel, og ingen vet hvor god vi kan bli på noe vi vil bli gode på. For å bli lisensiert som «All London Taxi Driver» må man lære å huske 25 000 gater, alle boligeiendommer, offentlige steder, parker, åpne plasser og alle steder av interesse for turister i et område innenfor ti kilometer fra Charing Cross. Det er en prestasjon på nivå med å bli olympisk mester i memorering. Å bli lisensiert som «All London Taxi Driver» er så krevende at det tar 3–4 år.
Mange som prøver å kvalifisere seg til å bli «All London Taxi Drivers» er blitt testet og de presterer høyt på IQ og personlighetstester, men gir opp underveis, mens andre som presterte mye dårligere på de samme testene, ikke gir opp og til slutt blir de «olympisk» mester i å huske gater og steder.

Hjernen søker stabilitet – ikke endringer
Utfordringen for å lære nye krevende ting hvor noe må endrings som nyere hjerneforskning lærer oss, at et hjernen har en sterk tendens til å handle på måter som opprettholder egen stabilitet, homeostase, og å unngå endringer. Den søker å opprettholde en jevn indre stabilitet som temperatur, stabilt blodtrykk, hjertefrekvens, blodsukkernivå, pH-balanse, og rimelig konstant vekt fra dag til dag.

Dersom endringene er for store, begynner cellene å dø. Derfor er kroppen utstyrt med ulike tilbakemeldingsmekanismer for å opprettholde status quo og unngå endringer. Fra hjernens perspektiv er det derfor ingen grunn til å forandre seg, alt fungerer i utgangspunktet som det skal. Det forholder seg derimot annerledes når vi blir utfordret og det forventes at vi MÅ lære å mestre noe nytt og krevende utenfor komfortsonen, slik eksemplet med «All London Taxi Drivers» viser.
Nyere hjerneforskning viser at menneskets hjerne samtidig er plastisk og veldig lærings- og tilpasningsdyktig og kan utvikles til et nytt og høyere stabilitetsnivå. Vi kan altså utvikle oss fra et stabilitetsnivå til et nytt og høyere, men overgangen er alltid ubehagelig og møtes med motgang.

 

Høyt forventningspress er nøkkelen til å lære, og utvikle talent og prestere mye bedre er derfor å øke forventningspresset, slik at vi dyttes ut av stabilitets- og komfortsonen og inn i læringssonen. Den direkte sammenheng mellom økt forventningspress og høye prestasjoner kalles Yerkes–Dodson’s lov og ble oppdaget allerede i 1908 av psykologene Robert M. Yerkes og John Dillingham Dodson.

 

Loven er gjentatt og bekreftet en rekke ganger .

 

Professor Rosenthal og Jacobson (1968) har dokumentert hvorfor høyt forventningspress er en selvoppfyllende profeti. Forskerne dokumenterte hvordan lærernes forventninger til elevene ubevisst påvirker deres læring og prestasjoner på en dramatisk måte. Høye positive forventninger påvirker veldig positivt, og negative forventninger negativt. Rosenthal og Jacobson kalte det Pygmalion-effekten etter skuespillet «My Fair Lady» av George Bernard Shaw. «Når vi forventer en spesiell atferd fra andre, opptrer vi sannsynligvis på måter som gjør den forventede atferden av andre mer sannsynlig.»

Mestringsglede og snøball – effekten

Når du opplever at andre tror på deg og har høye positive forventninger til deg så dyttes du ubevisst ut av komfortsonen, tar ett lite kontrollerbart skritt av gangen, eksperimenterer, imiterer, prøver, feiler, prøver, feiler …. slik du ser små barn lære å gå.

Dine feil er «umiddelbar feedback, som gir informasjon til læring og mer anstrenge for å lære». Du erfarer at du mestrer et skritt av gangen og til slutt svært krevende ting. Det første skrittet utenfor komfortsonen, der du skal forandre en vant tilstand, oppfatter hjernen som en trussel og risiko. Det skaper automatisk en følelse av ubehag, frykt og motstand – og kalles derfor dørstokkmila. Så kommer det viktige: Når du dyttes ut av komfortsonen og tar et lite skritt av gangen, og erfarer at du kan lære og mestre vil du oppleve små blaff av lykke, mestringsglede og dermed motivasjon til å fortsette. Opplevelsen av mestring og mestringsglede fører ubevisst til at du forventer at du kan klare et nytt (Broadhurst 1959, Duffy 1962 og Anderson 1988 3 Rosenthal og Babad, 1985.)

 

7 skritt til, og et nytt, til du en dag mestrer alt. Når du først er kommet i gang, vil lærings- og endringsprosessen etter hvert rulle av seg selv. Det er snøballeffekten. Læringskulturen avgjør Ved å være en del av en gruppe/team som tror på hverandre og har høye positive forventninger til hverandres evner til å lære og mestre krevende ting, dyttes vi ut av komfortsonen, tar et skritt av gangen og snøballen begynner å rulle og vi utvikler ubevisst talentmuskelen. (jfr. All London Taxi Drivers). Konsekvensen av å være en del av en slik treningskultur er at du ubevisst blir motivert og utvikler mestringsglede når du forlater komfortsonen, tar litt risiko, feiler, møter motgang, får tilbakeslag, feedback og kritikk, og må anstrenge deg til du lærer å mestre – en dag.

 

Ingen liker dette. Ingen liker å mislykkes og feile. Skal du bli god på noe trenger du ikke å like det, men du utvikler en indre motivasjon når du gjennom erfaring lærer å mestre. Du lærer deg over tid å like det du mestrer. I en slik kultur lærer du at svake eller gode prestasjoner reflekterer læringsprosessen, og ikke ditt medfødte talent og evner. Du lærer ubevisst å tro at talent er som en muskel og at du kan trene talentmuskel til det meste hvis du trener riktig. Du utvikler et «growth mindset». Det er en enormt stor forskjell mellom å lære å tenke: «Jeg har gjort en feil» og «Jeg er en feil».

Hva tenker du om det som du har lest her? Hva tenker du om at du lærer deg å like det du lærer å mestre?

Hjernen er plastisk («Growth») Noen av de mest omfattende og dyptgående studier av hjernens evne til å vokse og utvikle seg som en muskel («growth») er utført av professor Eleanor Maguire hjerneforsker ved University College, London på «All London Taxi Drivers».

 

Maguire fant at en bestemt del av hippocampus var betydelig større i taxisjåførenes hjerner enn hos menn i kontrollgruppen, og at jo mer tid en drosjesjåfør hadde øvd i trafikken, jo større var denne delen av hippocampus. Størrelsen på hippocampus kan vokse med så mye som 30 % med riktig øving.

 

De fleste vil anta at årsaken til at de taxisjåførene som greide å lære å huske veier utenat i utgangspunktet var født med større hippocampus noe som ga dem en medfødt fordel. Men den omfattende testingen alle gikk igjennom, konkluderte med at de ikke hadde noen medfødt større hippocampus. Alle de tusenvis av timene «All London Taxi Drivers» hadde tilbragt med å praktisere og øve litt utenfor komfortsonen, for til slutt å mestre, utviklet deres unike talent og evner. Den innsikt vi har i dag om at hjernen og talent utvikles som en levende muskel (les: «growth») som vokser, har store konsekvenser for design av kontekst/omgivelser og derved betingelser for utvikling av menneskers talent.

 

Men de fleste mislykkes! En rekke større studier viser imidlertid at mellom 60 – 95 % av alle endringsinitiativ mislykkes. Forskere som har tatt seg tid til å studere den reelle effekten av ulike typer individfokusert trening og utviklingsprogrammer slik som salgstrening, ledertrening og andre utviklingsprogrammer som LEAN, er enige om at det meste er penger ut av vinduet, men uenige om hvor bortkastet det er.

Kamal Birdi fra University of Sheffield og seks andre forskere har studert effekten av individfokuserte opplæringsprogrammer i 308 virksomheter over 20 år. Birdi fant at slike programmer av og til resulterte i forbedringer, men som oftest ikke. Det viktigste var at de ikke fant noe bevis på at selve opplæringsprogrammet var årsaken til eventuelle effekter. De fant at de selskapene som kunne bevise størst effekt, var de som over flere år hadde utviklet en lærings- og mestringskultur – en «growth mindset» kultur.

Artikkelen er et utdrag av boken Endringskoden (Hegnar 2019) gjenngitt med tillatelse av forfatteren.

About the author

Related Posts

Legg igjen et svar

Leave a Reply